“Den gamle mannen gret. Åra hadde berre makta å dra ei tunn hinne av glømsle over såra som ein dommens dag i hans ungdom hadde brent inn i han. Ein dag da alle menneskelege kjensler vart sett ut av kraft, utan ei: sjølbergingskjensla. Alt anna var lamma. Forstand – omtanke – omsorg, det fantes ikkje. Ikkje kjærleik eller hat heller.”
Fra himmel til helvete
Slik skildrer finnskogforfatteren Åsta Holth Johannes i romanen med samme navn. Som ung hadde Johannes opplevd pinsedagen da Grue kirke brant ned i 1822. I løpet av en time var alt over. 116 mennesker brant inne – for det meste kvinner og barn. Et himmelvendt rom hadde på minutter blitt forvandlet til et jordisk helvete. Johannes overlevde, men fra pinsedagen av var han prisgitt en verkende skyldfølelse, et sår i sjelen: hvorfor ikke han? Hvorfor de andre? Og på toppen av alt sammen den pålagte stillheten: “Tal ikkje meir om det ... Tenk ikkje på det”, ble Johannes fortalt. “Den sårede kroppen åpner opp for hjertets hemmeligheter”, skrev en middelaldermunk. Kirkebrannen ble et av «hjertets hemmeligheter» for mange i Grue, en uuttalt katastrofe som det ikke skulle snakkes om.
I forbindelse med markeringen 200 år etter brannen er det laget et omriss av kirken i bakken like ved der kirken opprinnelig sto. (På grunn av elveløpet, står det faktiske stedet nå under vann) Foto: Steinar Bekkevold
Iver Hesselberg var sokneprest i Grue i 1822. 32 år gammel kom han dit. 41 år gammel opplevde han katastrofen. Seks dager etter brannen, 1. juni, ledet Hesselberg en fellesbegravelse for de omkomne. Fem kister var fylt med levningene deres. Talen fikk stor oppmerksomhet og omtalt som et “fint stykke forkynnelse”. Likevel er det ikke til å nekte for at det er en avgrunn mellom Hesselbergs forkynnelse denne dagen og det som forkynnes i dagens norske kirker når enkeltmennesker og lokalsamfunn rammes av ulykke og katastrofe.
Tro på en Gud som lar folk brenne inne?
For Hesselberg er brannen en Guds “tilskikkelse” og hans “allvise, skjønt ubegripelige rådslutning”. Soknepresten var ingen konservativ embetsmann, men preget av grundtvigianismens lyse kristendom, og han gav uttrykk for progressive politiske synspunkter. Likevel, i sin ytterste konsekvens var brannen for Hesselberg gudvillet, en handling gjort av den Gud som skjuler seg: “... som er lysets ophav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken ...” (Jes 45,5 1930 oversettelsen).
Filosofen Peter Wessel Zapffe tok for seg kirkebrannen i boken «Lyksalig Pinsefest». Den kom i 1972, da 150-årsminnet for brannen ble markert. Zapffe hadde vært flere ganger i Grue i forbindelse med forarbeidet til boken, og han deltok også på minnegudstjenesten i 1972. Uten tvil satte Zapffe seg som mål å avkle teologenes argumenter i møte med katastrofen. Ikke minst det gudsbildet som Hesselberg tegnet i sin tale 1. juni 1822. En skal ikke ha lest mye av boken før Zapffes sinne, desperasjon og oppgjør med den gud som lot kirken brenne ned til grunnen i 1822 merkes. Selv ville Zapffe helst ha satt opp en minneplakett med ordene: “Reist til evig minde om nidingsdåden som Kirkens gud begikk på dette sted den 26. mai 1822”.
Det er ikke vanskelig å skjønne at Zapffe heller ville være gudløs (ateist) enn å tro på en gud som lar 116 mennesker brenne inne. Hvis jeg måtte velge mellom Hesselberg og Zapffe, ville jeg utvetydig valgt side med Zapffe. Jeg har ingen behov for å imøtegå ham, han har rett, den guden som han raser mot, er en gud jeg ikke kan annet enn å vende meg bort fra i avsky, det er en gud jeg hverken kan elske eller tilbe. Samtidig føler jeg stor sympati med Hesselberg i hans fortvilte forsøk på å fastholde Guds mening og nærvær i ulykken, og jeg undres på om han maktet å elske Gud etter pinsedagen i 1822.
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Mitt teologiske innsteg er annerledes enn Hesselbergs. Mer tvetydig er det også, utprøvende på sitt vis. Fra en side sett dreier det en bisarr og morbid hendelse: en henrettelse i sakte tempo, en forestilling hvor døden er blitt til underholdning, og nysgjerrige mennesker får mulighet til å slå i hjel noen timer. Markusevangeliet forteller at Jesus i den niende time ropte: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Han som selv er Gud, er forlatt av Gud, et paradoks det er umulig å få til å gå i hop. Jesu korsdød endrer tilværelsens grunnleggende elementer. Døden overvinnes gjennom død, lidelsen gjennom lidelse, men vel å merke bare dersom Gud selv har blitt berørt av død og lidelse.
“Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er Jesu stedfortredende rop og spørsmål. Det er en anklage som ennå ikke har sluttet å gi gjenlyd gjennom historien. For dem som ikke lenger orker å klage, for dem som ikke lenger har stemme, roper Jesus: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Dette ropet er blitt beskrevet som om Gud selv for et øyeblikk synes å ha blitt ateist.
Fra minnegudstjenesten i Grue kirke Kristi Himmelfartsdag. Prekenen til fungerende biskop Kirsten Almås, leser du her. Foto: Magne Mellem
Alt ble til aske
Krusifikset i Grue gamle kirke gamle kirke var en påminnelse om gudsforlatthet, Jesu gudsforlatthet. Et vitnesbyrd om et menneskes avmakt i møte med egen lidelse. Også vitnesbyrdet om Jesu avmakt ble fortært av flammene pinsedagen i 1822. Alt ble til aske, også krusifikset, inkludert levningene til de som omkom i brannen. Kanskje ville noen i etterkant ha kalt det et mirakel, dersom korset i den nedbrente kirken hadde klart seg gjennom brannen. Men noe mirakel avstedkom ikke brannen. Alt ble fortært av flammene.
Markering 200 år etter
Når gruesamfunnet i mai 2022 minnes brannen i Grue kirke første pinsedag 1822 kan Peter Wessel Zapffes innsikt om at “meningen” i tragedien finnes ved at vi stanser hos de døde og er stille, gi retning. For lidelsen tilfører våre hjerter sår som riktig aldri leges. Hvert hjerteslag får en bilyd av sorg som ikke riktig lar seg helbrede. Når vi likevel våger å kroppsliggjøre et stillhetens nærvær i møte med lidende og spørrende mennesker, skjer det noen ganger at lidelsen forandrer oss. Den kan gjøre oss mer menneskelige og mere vare for det andre bærer på av smerte.
I gruesamfunnet som i alle andre lokalsamfunn finnes det fortsatt mennesker som får høre som Johannes: “Tal ikkje meir om det ... Tenk ikkje på det”. For innerst i mange menneskers hjerter finnes det hendelser som bare våger seg ut og fram når vi tør møte stillheten etter at det som må sies, er blitt sagt.